Alle har stilt seg dette spørsmålet:
Hvorfor går planetene i bane rundt solen?
Det er det vi skal finne ut i dette korte blogginnlegget.
3, 2, 1… Lift Off!
Forklaringer
Paradoksalt nok er det solens tyngdekraft som holder planetene i bane rundt den, akkurat som jordens tyngdekraft holder månen og kunstige satellitter i bane rundt den. Hvis de ikke rett og slett faller ned i solen, er det fordi de beveger seg så fort at de stadig «bommer» på den.
En analogi kan forklare dette fenomenet: Hvis du kaster en stein fra toppen av et høyt tårn, vil den fly en viss strekning før den krummer seg og treffer jorden. Når steinen er kastet, har den treghet og ville fortsatt å bevege seg i en rett linje hvis ikke en kraft (tyngdekraften) trakk den ned. Jo raskere du kaster steinen, desto mer beveger den seg, helt til den, hvis du kaster den raskt nok (og forutsatt at det ikke er noen luftmotstand), går hele veien rundt jorden (og treffer deg på ryggen!). Steinen er nå i bane: Den faller fortsatt mot jorden, men jordens runde overflate beveger seg like raskt bort. Hvis du kaster steinen litt raskere, vil den fortsatt bevege seg rundt jorden, men i en høyere bane. Hvis du kunne kaste steinen med det som kalles «frigjøringshastighet», ville den frigjøre seg helt fra jordens tyngdekraft og aldri falle tilbake.
Årsaken til at planetene beveger seg med en hastighet som gjør at de kan gå i bane rundt solen (og ikke snurre inn i den eller virvle rundt i rommet), er ikke tilfeldig eller et bevis på guddommelig inngripen, men går tilbake til da solsystemet bare var en roterende sky av gass og støv. Alt som snurret sakte, ble innlemmet i selve solen under påvirkning av tyngdekraften; alt som snurret for fort, rømte ut i verdensrommet; alt annet forble i bane rundt solen og ble gradvis gruppert sammen til planeter, som beholdt sin rotasjonshastighet og dermed sin bane (og møtte liten motstand i verdensrommets nesten-vakuum).
Siden solen og planetene alle ble dannet fra den samme roterende tåkeskyen, er dette også grunnen til at de alle roterer i samme retning. Etter hvert som stjernetåken fortsatte å trekke seg sammen under påvirkning av tyngdekraften, snurret den raskere og raskere på grunn av bevaring av impulsmoment. Sentrifugaleffekter førte til at den roterende skyen flatet ut til en flat skive med en tett utbuling i sentrum (som smeltet sammen og dannet solen). Dette er grunnen til at planetene går i bane rundt solen i et mer eller mindre flatt plan, kalt ekliptikken.
I et enkelt system ville en planets bane rundt en stjerne vært en perfekt sirkel, men gravitasjonspåvirkningen fra de andre store legemene i systemet (i vårt tilfelle Jupiter og de andre gasskjempene) gjør at sirkulære baner blir elliptiske baner.
Håper denne artikkelen har gitt deg litt ny kunnskap.
Vi ses snart på Le Petit Astronaute!
Oppdag vår neste artikkel: hvorfor skinner solen?