Jeg mener at nasjonen vår bør forplikte seg til å sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake til jorden innen utgangen av dette tiåret,
John F. Kennedy kunngjorde dette for den amerikanske kongressen 25. mai 1961.
Da hadde amerikanerne allerede tapt det første kapittelet i romferden.
I det prestisjefylte kappløpet om herredømmet i rommet hadde de allerede blitt slått av Sovjetunionen for andre gang: I 1957 hadde russerne skutt opp den første satellitten, «Sputnik», og i 1961 sendte de endelig det første mennesket ut i rommet: kosmonauten Jurij Gagarin.
Bildekilde: Nasa
Mondirektoratet for den amerikanske romfartsorganisasjonen
Med et opprinnelig budsjett på rundt en milliard dollar i året (1965: 5,2 milliarder dollar) skulle den nye amerikanske romfartsorganisasjonen gjennomføre Apollo-programmet.
Nasa benyttet seg av kunnskapen til det tyske flyvåpenet i utviklingen av den fremtidige Saturn V-raketten. Den var under ledelse av den tyske ingeniøren Wernher von Braun.
Utviklingen av Saturn V-raketten
Etter lange diskusjoner ble det besluttet å bruke den såkalte månerendezvous-prosedyren, der sammenkoblingen av kombinasjonen av romfartøyer delt inn i månelandingsfartøy og kommandokapsel utføres i månebane.
Denne prosedyren hadde den fordelen at alle romfartøykomponentene som var nødvendige for en måneferd, kunne bringes inn i en avgangsbane rundt jorden med én enkelt rakett, og man unngikk den vanskelige monteringen av et større romfartøy i bane rundt jorden.
Dette krevde imidlertid en eksepsjonelt kraftig bærerakett som kunne frakte en nyttelast på rundt 45 tonn med en flukthastighet på 11,2 km/s: Saturn 5.
Med en høyde på over 110 meter er den fortsatt den største raketten i verden i dag. Det tretrinns bæresystemet, med en skyvekraft på 160 millioner hk, hadde en startmasse på mer enn 2880 tonn og nådde en maksimal hastighet på 39 000 km/t. Dette gjorde Saturn 5 i stand til å transportere astronautene til månen på bare 60 timer.
Apollo-romfartøyet: farkosten som brakte oss til månen
Apollo-romfartøyet besto av tre elementer.
I tillegg til kommandomodulen var det servicemodulen og månemodulen.
Kommandomodulen inneholdt instrumentene for å kontrollere måneromfartøyet. Det var her astronautene sov og spiste.
Servicemodulen inneholdt de elektriske systemene, livsoppholdssystemet og kommunikasjonssenteret. Det var også her hovedmotoren og drivstofftanken befant seg.
Og det siste elementet var månelandingsenheten som hadde plass til to astronauter, som kunne lande på måneoverflaten og deretter returnere til kommandomodulen.
Apollo-oppdragenes braksuksess
De første oppdragene i Apollo-programmet hadde til hensikt å teste romteknologi med tanke på å reise til månen.
Apollo 8 fløy til månen i slutten av 1968 uten månelandingsmodul. Farkosten gikk i bane rundt månen og beviste at en månelanding i prinsippet var mulig. Det var første gang menneskeheten nærmet seg et annet himmellegeme enn jorden.
Derpå fulgte Apollo 9- og 10-oppdragene, som var en forberedelse til det berømte Apollo 11-oppdraget.
Den 20. juli 1969 landet til slutt mannskapet på Apollo 11 med månelandingsfartøyet «Eagle» bare noen få kilometer fra Stillhetens hav.
Noen timer senere var N. Armstrong og E. Aldrin de første menneskene på månen. Aldrin de første menneskene som satte sin fot på månen.
Fra Apollo 11 til slutten av Apollo-programmet
Apollo 12-oppdraget ble godt mottatt av publikum, men ikke like godt som forgjengeren.
Noen måneder senere fant Apollo 13-oppdraget sted. Dette oppdraget var på randen av en katastrofe da oksygentanken eksploderte. Heldigvis klarte de tre astronautene og Houston å finne en løsning, og oppdraget endte godt.
Apollo 13-oppdraget gjorde det mulig for NASA å ta forholdsregler før fremtidige oppdrag. Dette ble etterfulgt av Apollo 14, som var det første oppdraget med et vitenskapelig hovedformål.
Under Apollo 15-ferden hadde astronautene for første gang med seg en «månerover», som gjorde det mulig for dem å foreta utflukter i et større miljø under oppholdet på månens overflate.
Apollo-programmet ble avsluttet med Apollo 17 i 1972. Det ble avsluttet tre oppdrag tidligere enn planlagt av kostnadsgrunner – mer enn 25 milliarder dollar hadde da blitt brukt for mye.
De tolv astronautene som satte sin fot på månen, tok med seg 400 kg månestein og titusenvis av fotografier tilbake til jorden.
Bergprøvene, som har en annen mineralogisk sammensetning enn jordiske bergarter, viste at månen, i likhet med jorden, ble dannet for rundt 4,6 milliarder år siden, men gjennomgikk en annen utvikling.
For andre vitenskapelige eksperimenter på Månen ble de såkalte Apollo Lunar Scientific Experimental Packages (ALSEPs) brukt, kompakte instrumenter pakket i kofferter for å måle ioner, magnetfelt og seismiske vibrasjoner, som ble værende på Månens overflate selv etter at Apollo-ferdene var over. I 1977 ble disse målingene stoppet på grunn av pengemangel.
Nasas spin-offs i Apollo-programmet
Nasas største suksesser i Apollo-serien var den første bemannede måneferden i bane rundt månen (Apollo 8) og den første månelandingen (Apollo 11). Etter seks vellykkede månelandinger avtok den amerikanske entusiasmen for Apollo-programmet gradvis på begynnelsen av 1970-tallet (amerikanerne var fortsatt involvert i Vietnamkrigen).
President Nixon kuttet derfor i romfartsorganisasjonens budsjett, slik at bare 17 av de 20 Apollo-oppdragene som opprinnelig var planlagt, ble gjennomført. Skylab-programmet fulgte i 1973, og den første romfergen ble endelig skutt opp i 1981.
Apollo-programmet, med sine 17 oppdrag, sysselsatte rundt en halv million mennesker og kostet over 20 milliarder dollar. Månelandingenes vitenskapelige betydning kan fortsatt i dag betraktes som kontroversiell. Men romfartsprogrammet kan ikke lenger fraskrives en seier: Millioner av mennesker realiserte drømmen om «mennesket på månen».
Apollo-programmets gjenfødelse: Artemis
For noen år siden bestemte NASA seg for å vende tilbake til månen under Trump-administrasjonen.
Programmet heter Artemis.
Programmet kalles Artemis og skal etter planen finne sted i 2024, hvis alt går som det skal.
Les vår følgende artikkel: hva er en galakse?